Billig vin og lange essays

Lofotens tapte datter prøver seg på studier i utlandet hvor prisen på vin er skrekkelig billig. Uff da.

En innsjekk i bloggverdenen

Hadde helt glemt at jeg hadde en slags blogg.. Jeg tar det som en sjanse til å starte på nytt, og lover på ingen måte at jeg skal bli flinkere til å oppdatere. Så, hva har skjedd? Hvordan er livet mitt her i sør-England og på masterstudiet? Jo, da spør man godt.

Faglig sett er jeg utrolig fornøyd; det er utfordrende, interessant og morsomt. Vi har alltid en time studentorganiserte seminarer etter hver forelesning hvor vi diskuterer en gitt artikkel. Denne formen for læring er veldig annerledes fra hva jeg er vant med, hvor det å rekke opp hånden og si noe er litt uønsket, til hvor det er sterkt oppfordret. Fordi vi også er et så internasjonalt og eklektisk miljø fører det til mange interessante diskusjoner og meningsutvekslinger. For en nerd er det ganske frigjørende og behagelig å diskutere demokrati, politisk identitet og velgeradferd med mennesker som også har det som mer enn en hobby, men som også kan gi meg perspektiver jeg aldri ville fått hjemme. Jeg merker spesielt at vi alle har en bakgrunn som er forskjellig, og at jeg føler meg fryktelig heldig som har vokst opp i Norge. Bare det å diskutere demokrati med en russer og rumener gjør noen ganger at jeg føler jeg bare burde sitte stille og ikke si noe, for vi har det virkelig altfor godt i forhold. Selv om det ikke burde være en grunn til å ikke diskutere det, så er det også en god måte å sette mer pris på det systemet man har hjemme og forstå i større grad hva som faktisk er viktig. Det har ihvertfall hjulpet meg veldig til å være mindre bombastisk og absolutt i mine tanker om ting, noe jeg ser på som en styrke.

Bortsett fra disse gode forelesningene og diskusjonene så er det jo også en god del arbeid som må gjøres og tro det eller ei, men jeg har nærmest flyttet inn på biblioteket. I alle mine år som tidligere student har jeg aldri tilbrakt så mye tid på å fokusere på studiene mine, og det er skikkelig godt. Samtidig som det er jævlig mye arbeid. Det høres veldig flåsete og uekte ut, men jeg liker det faktisk og synes på en slags pervers måte at det er ganske morsomt. Å være stresset og utmattet av å lese artikler og bøker hele dagen er noe jeg har savnet lenge og nå er det ganske givende, selv om jeg har problemer med å begrense meg. Vi har to innleveringer som begge er fantastiske oppgaver, men som er så avgrenset i omfang at jeg sliter med å få si alt jeg vil. Akademiske luksusproblemer er noe jeg er heller uvant med, så det fører også til en del våkenetter med bekymring for om dette går bra eller ikke. Men denne gangen så nekter jeg å bare gi opp!

På den sosiale fronten går det bare bedre og bedre, og jeg begynner virkelig å skape en slags sosial sirkel rundt meg. Selv om jeg for det meste er mye alene, så er det en del mennesker rundt meg som jeg har startet å knytte meg til og være sosial med. Det har vært litt rart å gå fra Trondheim hvor jeg hadde en helt fantastisk gruppe venner som hele tiden var der, til å starte helt på nytt igjen. Ikke at jeg ser på meg selv som den mest sosiale av mennesker, så har det å ikke ha den tydelige muligheten vært litt vanskelig, men det er også en del av det å starte helt på nytt igjen. Ikveld for eksempel var jeg på debatt med Political Union (som fortjener helt eget blogginnlegg) med bare masse forskjellige engasjerte mennesker som verdsetter meningsutveksling og diskusjon, og som atpåtil er skikkelig morsomme. Bare det å oppleve britisk debattkultur er noe helt eget, og noe jeg anbefaler på det sterkeste til alle. Men for å komme til poenget, så er det masse interessante mennesker her som jeg føler meg tryggere og mer komfortabel med. Jeg fryktet på sett og vis at jeg ikke kom til å finne meg et like godt miljø som hjemme, men jeg begynner å tro at det er mulig.

Avslutningsvis kan jeg jo bare si at det er så mye mer jeg trenger å oppleve og utforske her, men bare for å ha en slags check-in, så går ting utrolig bra. Med unntak av at jeg sliter med å akseptere teite britiske ting som vegg-til-vegg teppene deres og alle disse meningsløse myntene, så er det ganske fantastisk. Og om livet skulle bli litt for vanskelig så er det bare å gå ned til første etasje og handle vin på butikken som er åpen til midnatt.

Hadde

-M

Orker ikke finne på tittel

Nå har det gått noen dager, og jeg har rukket å få noenlunde kontroll på mitt nye liv. Tror jeg ihvertfall.

Etter utallige runder til og fra butikker (jeg ELSKER Tesco!) og bæring av helt vanvittige mengder med ting, inkludert en tur til Southampton på IKEA, så har jeg kommet meg i hus. Men skuldrene mine er ganske sure på meg, og har det ganske vondt…Etter alt å skjønne så er Trafalgar Hall en veldig ettertraktet studentby. For meg som har kommet i en alder hvor det å dele kjøkken og bad med 6 andre mennesker er like uaktuelt som å ikke se “Tre nøtter til Askepott” på julaften, passer det perfekt. Eget kjøkken og bad, pluss det å bo i øverste etasje gir en jo en slags følelse av å være ganske viktig, det skal jeg være ærlig nok å innrømme. Så jeg har det veldig bra med bosituasjonen, utover det å bo midt på campus.

Min plan med dette året er at det skal være en tid hvor jeg ikke skal gjøre ting jeg egentlig ikke vil. Rettere sagt, jeg skal bare si ja til ting som jeg selv vil og får noe ut av. Det er veldig egoistisk og usympatisk å si, men etter så mange år meg å stille til valg og si ja til ulike arbeidsoppgaver utover studiene, så er det nå jeg skal være kresen og bestemt. Derfor har jeg tenkt at jeg kommer til å få meg venner hovedsaklig på studiet, og siden det ikke begynner før om en uke enda, så kom min første tid i Portsmouth til å være littegranne ensomt. I Rolandsk verden kan det direkte oversettes med = drikke vin og høre på musikk alene; altså himmelen. Uansett, så varte ikke det lengre enn 3 dager.

Den 25 år gamle røya sa ja til å gå ut med de første menneskene som banket på døren og det endte med i at den rareste samlingen mennesker noen gang gikk ut sammen. To førsteårstudenter banket på alle dørene i hele etasjen, og fikk med seg et titalls mennesker ut på byen. På tross av å føle meg både for gammel for dette, og at jeg har gjort det før, så var det faktisk veldig lærerikt og hyggelig. Bare det å være på byen med folk fra Hong Kong, Malaysia, Nigeria, Singapore, Storbritannia og Marokko på en og samme kveld var virkelig en opplevelse. Alle er opptatte av å møte nye mennesker, oppdage nye ting og lære seg en annen kultur. Selv om jeg ikke føler det store behovet for å lære meg britisk utelivskultur hvor det står “pussy” over baren, så er det jo en interessant studie i seg selv. Bare det at noen banker på døren til 20 ukjente mennesker og inviterer de med seg ut er noe veldig nytt. Hvorfor jeg sa ja til dette er egentlig like underlig for meg, som det må være for de som kjenner meg. Jeg er vanligivis den siste som engasjerer seg i nye mennesker, eller aktivt gjør ting som jeg er fullstendig utrygg på, bortsett fra idag. Og jeg er egentlig ganske glad for det. Ikke fordi jeg nødvendigvis har fått meg vennskap for livet, men fordi jeg har utfordret meg selv litt og i det minste forsøkt å presse min egen komfortsone. Det er på mange måter litt som å være førsteårstudent igjen, og prøve ting man aldri har gjort før.

Vel, nok fra meg for denne gang. Nå gjenstår bare å oppdage resten av Portsmouth og universitetet bortsett fra den lille kvadratkilometeren jeg sålangt har utforsket.


-M

Første kveld i Portsmouth

Heia bloggen!

Herregud, jeg klarer ikke å være klein-morsom engang…

Uansett! Jeg skal gjennom denne siden forsøke mitt ytterste på å holde omverdenen orientert om hva som skjer med meg, samt også skrive ned det jeg opplever sånn at gullfiskhjernen min kan se tilbake på noe.

Nå har jeg akkurat kommet meg til Portsmouth, En by i Sør-England på størrelse med Trondheim, hvilket passer meg veldig bra. Det lille jeg har sett er den fantastiske utsikten jeg har fra 14.etasje i Trafalgar Hall studentby og den høyst nødvendige handleturen min. Jeg endte jo opp med å kjøpe vin (såklart) som ble konsumert på første kvelden, mens jeg savnet det jeg hadde forlatt i Trondheim.

Grunnen til at jeg gjør dette; studerer i utlandet, er at jeg trenger å sparke meg selv bak litt. Iløpet av mine 6 år i Trondheim har jeg fått et veldig etablert og behagelig liv som jeg elsker. Jeg har møtt så masse mennnesker som har påvirket meg, og som jeg med hånden på hjertet kan si er mennesker jeg ønsker å alltid ha kontakt med. Men jeg har også blitt fastgrodd. Mange rundt meg har blitt ferdig med studiene, fått seg samboere, jobb eller flyttet. Mens jeg er på mange måter på samme nivå som da jeg først kom til byen. Dette må jeg aktivt prøve å endre, og derfor følte jeg at utlandet var min beste sjanse til det.


Miljøet for europastudier er veldig sterkt her i Portsmouth, og jeg trenger å komme tilbake til mine faglige interesser. Studentpolitikken har vært helt fantastisk og noe jeg garantert ville gjort om igjen om jeg kunne, men jeg har også blitt veldig fjern fra det som jeg i utgangspunktet kom til NTNU for å gjøre. Nå er det på tide at jeg igjen finner fram den lille nerden i meg og engasjerer meg i traktater, lover og Kommisjonsreferat.

Selv om jeg er for gammel og bitter til å bare stikke ut på byen, eller skrekk og gru, banke på hos naboen, så gleder jeg meg utrolig mye til å bli kjent med en helt ny by og helt nye folk. “Familien” min i Trondheim vil jeg uansett ha med meg hvoren jeg drar og jeg tror også de er veldig glade på mine vegne, så nå er det bare opp til meg selv. Kanskje jeg klarer å overbevise selv briter med nordnorsk sjarm!?

-M